Fri som fuglen og smart som en fisk

Det er så ubetinget deilig å lage de lyder med munnen, som får deg til å høres ut som en gullfisk. Når man lukker øynene og kjenner følelsen av lette lepper som klapper mot hverandre og lager den herlige lyden av et «blupp», høre lyden og se for seg bildet av blått hav på alle kanter. En rørende stillhet under trykk. Et sterkt press mot min lille hjerne som komprimerer tankene til bagateller. Bagateller som ikke betyr noe, som et lite dult mot en fremmed med et påfølgende enkelt unnskyld. Det er så deilig å kjenne strømmen som velvillig drar meg med seg til nye uendelige turkis-blåe steder. Hvem vil vel ikke være en gullfisk når hodet brenner?

Slik er det å være på tur. Man er fri som fuglen og hjernen krymper til størrelsen på en gullfiskhjerne. Vi har kommet oss til Bishop etter å ha levd storby-livet i både San Diego, Las vegas og Berkeley, noe som gikk hardt utover vårt mentale jeg.
Vi kjenner at hjernen balanserer seg dag for dag. Bishop er en fantastisk liten by, som er enkel å forholde seg til. Vi trives med å stjele paller og se dem brenne om kvelden. Vi trives med å kverne fingertuppene på grov stein og vi trives med å ha gangsperre hver dag. Nå har vi hatt 4 flotte buldredager i Buttermilks, på høye og flotte granittsteiner.

Jeg må innrømme at blogging har vært litt vanskelig for min del, ettersom Birgit har laget sin fantastiske og infomative buldreblogg (http://birgitnesheim.blogspot.com/). Derfor har jeg nå bestemt at jeg kun fortsetter med min filosofiske og naive tolkning av turen og livet generelt.
Skal prøve å legge ut innlegg litt oftere fra nå av.
Her er bilder fra litt forskjellige epoker av turen, alle er tatt med Birgit sitt kamera som nå er ødelagt. Bilder av buldremekka Bishop får komme senere.

TEXAS I TEXAS

Her er en oppdatering fra det harde ørkenlivet.
Vi har flyttet inn i 30 dollars-teltet vårt på wagon wheel, en av de mange campene rundt Hueco Tanks. Det er sandstormer og kaldt om natten og altfor varmt for buldring om dagen. Nå har vi fått solstikk eller en eventuell fullmåne crazyness, så vi måtte se oss nødt til å trekke inn på starbucks for iste og facebook.

Nei, det er slettes ikke så ille å være her vi er i øyeblikket. Første natten i telt her var som å komme til himmelen. Vi er skapt for campinglivet og lider ingen nød. Ida og Jan-Frederik (aka. J-Fred) låner oss dusj og vaskemaskin, slik at vi ikke stinker. Vi har fått oss mange venner, blant annet Joe som fortalte oss at Terrence McKenna mener at sopp er noe som har blitt plassert ut på jorden, slik at vi mennesker kan åpne dørene til kommunikasjon med ukjente vesener som Aliens. Joe har også egen erfaring med UFOsyner, da han har sett hele TRE UFOer i sitt liv. Selv mener jeg at jeg så en her om natten, men da jeg ikke rakk å vise de andre har jeg ingen andre vitner enn meg selv. JAJA, jeg får bare fortsette letingen.
Vi har gått mange fine buldere og Synnøve har perset på "Lobster Claw"(Kake til Synnøve). På fredag skal jeg og Ida gå "King Cobra" og "Baby Martini". Dermed er vi nødt til å finne oss noen hardere prosjekter, slik at vi holder progressjonen gående.
I morgen skal vi på chiliparty på Shindagger, campen til Andy. Det blir hyggelig og kanskje blir vi kjent med ennå fler gærninger, eller bedre sagt likesinnede.

Dokumentasjon av crazynessen:









CRAZYNESS!!!

suss på nesen fra oss:)

Joshua------->Hueco

Så satt vi her da, på Avalon street, rett ved siden av highway'en i Yucca valley. Jeg hadde akkurat utrykket mine sterke og elskelige følelser for El storm chaser. Nå sitter vi alle fire i en død bil. Først gikk lysene, så speedometeret, så hele dritten. Vi har ringt tauebil og når den kommer, bærer det avsted til nærmeste mekaniker. Den stakkars bilen trenger et nytt batteri tror vi.
For å få tiden til å gå, har samtlige av oss tatt beina fatt og løpt for å spørre vår gode venn Jesus om hjelp. Håper han kan kan gi bilen en velsignelse for resten av turen. Rullebusken ruller over veien og sprer sine frø, slik at ørkenen aldri blir helt død og øde. Hvordan kan El storm chaser få evig liv når hjulene ikke ruller? For mange ting og for langt til campen.... Vi bytter ut hjulene med rullebusker, heiser seilene og håper på det beste.
Bilen ruller ikke, den flyr! Vi flyr over kaktuser, palmetrær og steinhauger til de fine steinene i hidden valley. Her skal vi bygge og her skal vi bo.

Det ordnet seg, slik det alltid gjør for denne heldige gjengen, tauebilen kom og vi fikk en ny «alternator» (?). Bilen går som om den skulle ha kommet rett fra fabrikken, flunkende ny. Det er bra. Vi hadde 3 fantastiske buldredager til i Joshua Tree med trivelig campingliv. Ramiro fra Equador og Andrea fra Sveits guidet oss rundt på de fineste problemene i område, så fingrene, musklaturen og ikke minst psyken vår fikk virkelig gjennomgå. Vi prøvde «white rastafarian», en kjempehøy, men lett overkommelig bulder. Det skulle vise seg at selv om det var få flytt med gode tak hele veien, tok pumpen over 6 meter over bakken. Ingen vil tryne derfra.... Skrikende kravlet jeg meg over kanten. Det var nok værst for spotterne som måtte se på denne nervepirrende opplevelsen, men noen må jo ta ansvar for å lage litt spenning i hverdagen. Chris gikk den superfine bulderen «The yogi» med brask og bram, det var kult å få en så hard og flott teambestigning. Dette skulle bli den store bestigningsdagen for Chris. Etterpå gikk han også «Caveman» etter å også ha besteget white rastafarian og masse andre fine problem jeg ikke husker navnet på.
Siste dagen var vi på Planet X området. Planet X er et nesten 10 meter høyt problem, men noen kjipe krimps midt på, på toppen får du servert «fair slopers». Fair er ikke godt nok, så vi lot Ramiro og Andrea ta seg av forsøkene og psykingen. Det ble desverre ingen bestigning av Planet X den dagen. Vi prøvde så på «Nicoles Overhang», en superfin liten bulder. Jeg digget den og er stolt over bestigning!

Med såre fingre satte vi oss i El storm chaser og kjørte den lange veien til et shabby motell i en spøkelsesby i Arizona. Dagen etter var vi plutselig i El Paso, en nokså diger by. Om man ser ut mot horisonten på kveldstid, ser man kun et hav av lys. Da vi ikke fant noen rimelige overnattingssteder, snek vi oss inn under dynen til Pablo, Lega, Ida og Jan-Frederik.
Nå har vi hatt en superflott buldredag i North-Mountain, på girls of huares, baby martini og mange flotte oppvarmingsproblem. Steinen her er helt spesiell, det er en vulkansk stein bestående av mange flak, som man tror skal knekke av når som helst. Det føles som en blanding av sandstein og granitt. Herlig! Vi gleder oss til flere fenomenale buldredager her i Hueco Tanks!

Beklager at bildene er litt så som så, men når man ikke har telefon med opplyst skjerm, er det vanskelig å si hva man tar bilder av. kjør bilder:











fred ut

Fakta og følelser

Bilder fra ørkenen:






Da har vi endelig kommet oss vekk fra den store, nei, gigantiske byen! Los Angeles er en utrolig stor og travel by. Det var vanskelig å tilpasse seg hvorav 3 av oss kommer fra Tromsø og en fra den bittelille byen Oslo, når vi alle kommer med et ønske om fredelig stein og natur. Jeg var til tider litt småredd i LA, om jeg skulle ha den dårlige følelsen i magen hele turen. Det viste seg at det bare var midlertidig, for etter en 3 timer lang kjøretur på nervepirrende motorveier ut av LA og inn i ørkenen, kom den sedvanlige kriblende buldreturfølelsen tilbake. Følelsen av at jeg jeg elsker alt og alle uansett. Vi har bodd på motell i 3 døgn og virkelig levd et luksusliv med shopping (turutstyr og mat) og fantastisk buldring på vannvittig grov stein. Livet er herlig på buldretur! Bilen vår fungerer strålende, med unntak av en liten svikt i går kveld da batteriet og bensintanken gikk tom. «EL STORM CHASER» som bilen nå heter, takler enhver situasjon og trillet lett ned de 2,2 milene til bensinstasjonen hvor den fikk sin mat og et lite quickelektroshock. Nå er den glad igjen, og så er vi. Idag har vi hviledag. Birgit og Synnøve har kjøpt seg hver sin supersovepose, jeg har kjøpt ny dunjakke (mmmmmm),vi har kjøpt telt og El storm chaser er nå stappet full av mat av alle slag. Vi er klare for camping, med tunfiskpasta, bål, nye møter med spennende mennesker og buldring non stop. Planen vår videre er diffus, men vi tenker å reise videre til hueco på tirsdag etter tre buldredager til her i Joshua Tree. Jeg gleder meg til å møte Ida, Jan-Frederik, Pablo, Trond og Øyvind:D
Vi har møtt min gode venn Andreas fra 1001 bloc i Sveits, og noen andre hyggelige buldreduder, de har vist oss mange fine problem og gitt oss masse motivasjon! Jeg er lykkelig på tur og har for øyeblikket ingen planer om å komme hjem, ever. Vi lever virkelig i nuet og El strorm chaser har vært vårt hjem siden første øyekast. Det blir deilig å sove ute i ørkenen, uten tilgang til mobil, internett eller reklame-tv. Den friske luften kommer til å gjøre godt i sjelen.

Her er våre følelser for øyeblikket:

Birgit: føler seg for øyeblikket varm, veldig klar for villmarken og tilfreds mens hun nyter den siste starbuckskaffen på en stund.
Chris: er høy på kaffe etter å ha jobbet med en skoleoppgave i 2 timer. Han føler seg også veldig klar for teltliv og boksemat.
Synnøve: er lykkelig i sjelen! ..Og litt sulten.
Caroline: er også lykkelig i sjelen. Gleder seg også til uteliv og mer buldring på grov stein. Klarer ikke la vær å smile og er veldig glad i alt og alle.

Stor klem til mine fantastiske medmennesker!

Fett og jalla julepynt

Blinkelys og friterte burgere er det man får i L.A. Her sitter jeg, lille Caroline, foran et basseng på det populære Backpackerhotellet «Adventure hotel». Det er pyntet til jul, selv om det bare er Januar. Juletreet er kledd med blinkende lys i alle farger og snø laget av ull. På veggen henger det julepynt hvor det står feliz navidad og merry christmas. Jeg er midt i ghettoen i L.A. og uansett hva jeg vil spise, er det kun fritert mat som blir meg tilbudt. Frokostburgeren fra i går sitter fortsatt i halsen. Men man kan ikke faste når man snart skal ta i, så det gjelder å dytte nedpå diet-cokes og cheeseburgers. Jeg kan ikke klage. Nå har jeg og mine venner fått oss et eget hjem, en Dodge minivan '93 modell. Den er nydelig. Med den skal vi reise vekk fra storbyen og ut i ørkenen til de store flotte steinene! Jeg gleder meg til å ta på den nye steinen. Det første møtet med ny stein er alltid det beste og mest spennende. Jeg har også fått meg en postboks her i ghettoen i L.A. Så om dere vil sende meg et postkort fra vakre Norge, er det med glede at jeg tar i mot. Her er adressen min:
PMB 314
309 E. Hillcrest Blvd.
Inglewood, CA 90301-2405.
Bilder ble det dessverre ingen av i dette innlegget, men det får vel komme litt senere.

Elsker dere

haaadetbra

Super-Synnøve!!!
Super-Caro!!!
Super-Birgit!!!

Da drar denne gjengen på tur. måtte det bli en inspirerende, kraftgivende, opplevelsesrik, rar, fin, spesiell, fantastisk og givende buldretur....
Amen og fred ut

Finken på toget plystrer tut-tut
slangen på bakken gløder
busken ruller i sanden
håpet om snø i tankene til polfareren
intet dårlig vær i sikte for strandturisten som slurper i seg siste rest av kudriten
reisen er over sa jenta
bjørnen sover nå.