Nytt fra toget

Jeg sitter på toget. Menneskene som sitter med ansiktet i retning meg ser slitne ut og gynger med i togets bevegelser, som om de har overgitt seg til alle energiers makter. Det er bare såvidt jeg kan skimte liv i deres øyne. Jeg sukker tungt og prøver å motstå fristelsen i å vugge med, istedet prøver jeg å trosse kraften ved å vugge i motsatt retning. jeg smiler også for meg selv, for ikke å miste livsgnisten i øynene mine.
Hode på hode på hode på hode på hode på hode på hode på hode på hode på hode på hode på hode på hode...... Så mange stille hoder som vugger i takt. De er satt i ventemodus, før de eventuellt skal skifte transportmiddel for å komme seg hjem til sofaen. Det eneste tegnet til liv jeg kan se hos mine slitne medmennesker er irritasjon. Denne irritasjonen blusser også kraftig opp i meg. Vinduene er åpne.
Den skjærende lyden er til å bli gal av. Vi blir alle primitive der vi sitter. Vi kunne drept for stillhet.
Jeg vil si jeg er en hverdagshelt. Jeg hjelper til der det trengs, når det trengs. sånn er jeg bare. Også i denne situasjonen vil jeg gjerne hjelpe menneskene rundt meg, til tross for min egen irritasjon.
Jeg reiser meg opp og taler til folket; "Jeg vil herved befri dere fra denne susende lyd, ved å lukke et vindu på gløtt. Et vindu på gløtt lar deg høre lyder du ellers ikke ville hørt og viser deg flere perspektiver av eksistens. Jeg vil befri disse trøtte hoder som sitter her fra den hvinende lyden av fart. En lyd som forteller oss at tiden går, og at vi er på vei til et teoretisk og abstrakt sted!"
Så lukker jeg alle vinduene. Jeg ser en tilfredshet ved de gyngende hodene, som i og for seg nå har stanset med gyngingen. de sitter alle med halvåpen munn og ser på meg.
De er takknemmelige.
En liten stund etter at jeg har slått meg til ro på mitt eget sete, kan jeg føle stillheten. Klart det er rolig og godt for ørene, men det er en ubehagelig stillhet. En stillhet med blikk og tildels hvisking. Det finnes ikke lenger slitne medmennesker med gyngene hoder i mitt lende. Det finnes kun silhuetter av anonyme personer som stirrer, noen ler av meg også. det er som om tankene taler for dem med øynene og jeg hører godt hva de sier. ".dust", "dritt", "nek", "psyko", "møkk", "TULLING"...
Hva er dette for noe? jeg har reddet dem og hva er takken? Er jeg plutselig blitt en tulling her jeg sitter?
Ja, sånn er det å være hverdagshelt..
Det er sannhet i det jeg sier; at et vindu på gløtt lar deg høre lyder du ellers ikke ville hørt. men det finnes også en annen side av saken. Et lukket vindu lar dine andre sanser oppleve situasjoner du ellers ikke ville ha havnet i.
I raseri reiser jeg meg opp og forbanner mine tidligere medmennesker med den hvinende lyden av fart og lar dem oppleve hvor kort livet egentlig er.
Min stasjon. Adjø, jeg har andre å redde.