Fri som fuglen og smart som en fisk

Det er så ubetinget deilig å lage de lyder med munnen, som får deg til å høres ut som en gullfisk. Når man lukker øynene og kjenner følelsen av lette lepper som klapper mot hverandre og lager den herlige lyden av et «blupp», høre lyden og se for seg bildet av blått hav på alle kanter. En rørende stillhet under trykk. Et sterkt press mot min lille hjerne som komprimerer tankene til bagateller. Bagateller som ikke betyr noe, som et lite dult mot en fremmed med et påfølgende enkelt unnskyld. Det er så deilig å kjenne strømmen som velvillig drar meg med seg til nye uendelige turkis-blåe steder. Hvem vil vel ikke være en gullfisk når hodet brenner?

Slik er det å være på tur. Man er fri som fuglen og hjernen krymper til størrelsen på en gullfiskhjerne. Vi har kommet oss til Bishop etter å ha levd storby-livet i både San Diego, Las vegas og Berkeley, noe som gikk hardt utover vårt mentale jeg.
Vi kjenner at hjernen balanserer seg dag for dag. Bishop er en fantastisk liten by, som er enkel å forholde seg til. Vi trives med å stjele paller og se dem brenne om kvelden. Vi trives med å kverne fingertuppene på grov stein og vi trives med å ha gangsperre hver dag. Nå har vi hatt 4 flotte buldredager i Buttermilks, på høye og flotte granittsteiner.

Jeg må innrømme at blogging har vært litt vanskelig for min del, ettersom Birgit har laget sin fantastiske og infomative buldreblogg (http://birgitnesheim.blogspot.com/). Derfor har jeg nå bestemt at jeg kun fortsetter med min filosofiske og naive tolkning av turen og livet generelt.
Skal prøve å legge ut innlegg litt oftere fra nå av.
Her er bilder fra litt forskjellige epoker av turen, alle er tatt med Birgit sitt kamera som nå er ødelagt. Bilder av buldremekka Bishop får komme senere.