haaadetbra

Super-Synnøve!!!
Super-Caro!!!
Super-Birgit!!!

Da drar denne gjengen på tur. måtte det bli en inspirerende, kraftgivende, opplevelsesrik, rar, fin, spesiell, fantastisk og givende buldretur....
Amen og fred ut

Finken på toget plystrer tut-tut
slangen på bakken gløder
busken ruller i sanden
håpet om snø i tankene til polfareren
intet dårlig vær i sikte for strandturisten som slurper i seg siste rest av kudriten
reisen er over sa jenta
bjørnen sover nå.

Prikk i universet.

http://www.youtube.com/watch?v=G6xVLmar9v0&NR=1&feature=fvwp

Bare en prikk?

Hun har hoppet over gjerder og skutt fugler i dag, hun har klippet gresset med stor K. Nå er hun sliten i fingrene og orker ikke annet enn å tjene penger til livets opphold. En reise begynner snart, men den opptrer kun som en drøm i hennes hode.
Det blir en endrende reise gjennom krystallpulver og spiraler hvor gåter og svar vil vise seg. Hva er hennes intensjon i livet? det vet hun ei.
Å strebe hjelper ikke. kanskje.
Hun er en vibrerende prikk i en prikk i en prikk i en prikk i en prikk, i en stor prikk full av vibrerende prikker. Det vet hun bare halvveis, så magesår kommer likevel og går.
Hvem betyr hva for hvilke og hvordan for hvem?
Svart og hvitt = regnbue. Hun lar fargene gli forbi, og er publikum.

-CrAo

Nytt fra toget

Jeg sitter på toget. Menneskene som sitter med ansiktet i retning meg ser slitne ut og gynger med i togets bevegelser, som om de har overgitt seg til alle energiers makter. Det er bare såvidt jeg kan skimte liv i deres øyne. Jeg sukker tungt og prøver å motstå fristelsen i å vugge med, istedet prøver jeg å trosse kraften ved å vugge i motsatt retning. jeg smiler også for meg selv, for ikke å miste livsgnisten i øynene mine.
Hode på hode på hode på hode på hode på hode på hode på hode på hode på hode på hode på hode på hode...... Så mange stille hoder som vugger i takt. De er satt i ventemodus, før de eventuellt skal skifte transportmiddel for å komme seg hjem til sofaen. Det eneste tegnet til liv jeg kan se hos mine slitne medmennesker er irritasjon. Denne irritasjonen blusser også kraftig opp i meg. Vinduene er åpne.
Den skjærende lyden er til å bli gal av. Vi blir alle primitive der vi sitter. Vi kunne drept for stillhet.
Jeg vil si jeg er en hverdagshelt. Jeg hjelper til der det trengs, når det trengs. sånn er jeg bare. Også i denne situasjonen vil jeg gjerne hjelpe menneskene rundt meg, til tross for min egen irritasjon.
Jeg reiser meg opp og taler til folket; "Jeg vil herved befri dere fra denne susende lyd, ved å lukke et vindu på gløtt. Et vindu på gløtt lar deg høre lyder du ellers ikke ville hørt og viser deg flere perspektiver av eksistens. Jeg vil befri disse trøtte hoder som sitter her fra den hvinende lyden av fart. En lyd som forteller oss at tiden går, og at vi er på vei til et teoretisk og abstrakt sted!"
Så lukker jeg alle vinduene. Jeg ser en tilfredshet ved de gyngende hodene, som i og for seg nå har stanset med gyngingen. de sitter alle med halvåpen munn og ser på meg.
De er takknemmelige.
En liten stund etter at jeg har slått meg til ro på mitt eget sete, kan jeg føle stillheten. Klart det er rolig og godt for ørene, men det er en ubehagelig stillhet. En stillhet med blikk og tildels hvisking. Det finnes ikke lenger slitne medmennesker med gyngene hoder i mitt lende. Det finnes kun silhuetter av anonyme personer som stirrer, noen ler av meg også. det er som om tankene taler for dem med øynene og jeg hører godt hva de sier. ".dust", "dritt", "nek", "psyko", "møkk", "TULLING"...
Hva er dette for noe? jeg har reddet dem og hva er takken? Er jeg plutselig blitt en tulling her jeg sitter?
Ja, sånn er det å være hverdagshelt..
Det er sannhet i det jeg sier; at et vindu på gløtt lar deg høre lyder du ellers ikke ville hørt. men det finnes også en annen side av saken. Et lukket vindu lar dine andre sanser oppleve situasjoner du ellers ikke ville ha havnet i.
I raseri reiser jeg meg opp og forbanner mine tidligere medmennesker med den hvinende lyden av fart og lar dem oppleve hvor kort livet egentlig er.
Min stasjon. Adjø, jeg har andre å redde.

Kruiden Allerlei

Vi er kommet til Sveits og forventningene var uvisse.. jeg følte egentlig at vi bare dro hjem igjen da jeg så den første swisskrimpen, men etter å ha bodd her i noen dager, vokser gleden og kjærligheten til den fine granitten her. Cresciano og Brione har noen utrolig vakre former og farger som det klør i fingrene av. Med det samme man henger seg på steinen blir man spyttet av de skarpe krimpene, men når man knekker koden tror jeg man kan lure steinen med både teknikk og styrke. Da vil huden også forstå hvordan den skal trykkes mot krystallene, så den ikke får vondt. Her finner man nye prosjekter hele tiden og jeg har fått vondt i magen, trolig grunnet angst for å forlate ugjorte problemer... Heldigvis har vi god tid, og jeg har ingen planer om å komme hjem før pengene er borte.Når man er på tur så lenge, trenger man til tider å få litt «Egentid». Jeg har funnet ut viktigheten av denne egntiden på reisen og trasker stadig vekk, plutselig, bort fra de andre. Da setter jeg meg helst under en stein og tenker og filosoferer over livet. Noen ganger møter jeg nye og interessante mennesker. Her om dagen tenkte jeg på det at når man sitter på et spesifikt sted, så eier man den plassen fullt og helt kun av respekt for selve mennesket. Det er en fin tanke, og med den tanken finner man menneskets og individets tilstedeværelse mye mer verdt. Man flytter seg til et annet sted, og et annet individ kan få eie stedet i den tiden det tar, før det vil forflytte seg til et annet område.
Etter mange dager på, har vi nå et par HELE hviledager, og jeg har funnet en Nederlandsk florabok («Kruiden Allerlei») som jeg har lest meg kraftig opp på legende plantearter i, særlig innen leppeblomstfamilien. I morgen skal jeg enten finne i skogen, eller kjøpe inn salvie, ringblomst, timian, rosmarin, peppermynte og sitronmelisse. Da skal det støtes som F etterpå! De inneholder eteriske oljer og skal visst være vanndrivende, slimløsende, motvirke oppblåsthet i magen og øke blodgjennomstrømningen i kroppen. «For store inntak, kan være giftig» står det også.. Det er utrolig hvor god språkforståelse man får av å reise, men noe språkforvirret har jeg blitt, da jeg må veksle mellom engelsk, fransk, tysk, og noen nye italienske og nederlandske gloser.
For å bruke denne boken som en metafor, så er Sveits som en salig Kryddermiks av Oregano, Basilikum, Sitronmelisse og ikke minst en avhengighetsskapende Salvie!
I morgen er det forresten 8. Mars og kvinnedagen. Den skal feires, med buldring, øl/vin og mannlige belaybitches!!! Gratulerer med dagen sterke kvinner inkludert meg selv!
!Fineste bulder i Sveits til nå, ligger i Chironico og heter «Doctor med dent».Bilder får komme en annen dag. Eller så kan du følge med på Henning wang (wangsverden.blogspot.com) sin blogg, der står det skrevet noe mer forståelige tekster og en hel del bilder..

Fred ut!

Stein, is og snø i trynet

Jaja. Snøen har lagt seg, men heldigvis stråler solen og smelter den av steinen. Det ser ut som vi har noen bra buldredager i vente, sammenlignet med det vi til nå har hatt.
Gidder ikke skrive mer i dag.

kjør bilder:

Vi gikk holey moley med is på taka og snø i trynet. Bilder er tatt av Henning Wang.
Fred ut!!!!!!

Life is reality, reality is life...

slik skulle Font sett ut nå. Slik så det ut i mine tanker. slik så det ut i mine forventninger. Slik SER det ut i min fantasi.



MEN slik er det altså ikke. font har vist oss sine dårlige sider, og jeg har insett at det ikke finnes noen ting som er perfekt ut og inn. Uperfekte ting har jo alltids sin sjarm, men når det kommer til buldring streber man helst etter det perfekte.

Det begynte bra. snøen smeltet og vannet dampet etterhvert av steinen i den deilige solen. Livet var herlig og vi ordnet paddene nøye til under de fantastiske steinene. Etterhvert fikk vi varmen i oss og kjente at musklene var klare til å ta i.
Fingrene mine berørte taket, føttene presset mot steinen og musklene jobbet. For en herlig følelse!
Akkurat i det jeg skulle til å dra til opp til neste tak, forsvant solen. skyene flokket seg rundt oss og himmelen gikk fra å være krystallblå til å bli svart.
Det ble kaldt og vi kledde på oss for å holde varmen. optimistiske som vi er, så vi for oss bedre forhold, men før vi hadde tenkt tanken ferdig kom snøen.
Det ble snøstorm og siden da har det snødd.

Her har dere realiteten................

Krasnoyarsk

Vi befinner oss nå i Krasnoyarsk, et lite og gudsforlatt sted, rett over den lille og like gudsforlatte byen, Abakan.

Ja, vi er i Russland. Therese, som ellers er ganske pålitelig, har vist oss sitt sanne jeg med sine tilhørende kjørekunnskaper.. Ikke spør meg når, hvor og til hva hun tok av, men det må ha vært mens jeg og Hannah sov.

Da vi våknet begynte vi å diskutere hvorfor det bare ble mer snø og dårligere vær, men Therese hadde hørt på radioen at det var snøstorm i hele Europa, og at det ikke skulle være noe problem.

Omsider måtte vi jo også passere opptil flere toll og grensestasjoner og allerede ved Saratov, ble vi tatt inn og bagasjen ble nøye ransaket.

Tollerne smilte og lo da de gikk gjennom klærne våre, og vi følte oss rimelig utilpass der vi satt. Da de kom til klatreskoene våre forsvant smilene deres. De sleske smilene ble omgjort til skeptiske og sinte blikk som ble skutt rett inn i pupillen og inn i hjernen.

Men, det var da de fant kalken alt gikk skeis. kalken var selvfølgelig kokain, og vi var ikke lenger tre friske buldrejenter på tur, vi ble nå sett på som dopsmuglere og skjøger for den Japanske mafian, Jakuza...

Vi var rett og slett på feil sted til feil tid. Russland hadde akkurat skjærpet kontrollene, etter økende tilfeller av dopsmugling via Russland til Europa, for Jakuzaene.

I et døgn har vi sittet i varetekt, men har nå endelig fått tilgang til internett (1000 kr i timen). Facebook, mail og blogger må sjekkes, så det er bare å paye ut.

hvordan det går? Jo, det går helt greit.

Vi er nå på vei til Japan, for å ta del i en rettsak. Det er lite av det som blir sagt vi forstår, da ingen av oss kan verken russisk eller japansk. Noen er snille og snakker engelsk til oss, dog med en rar aksent, men vi får med oss noe.

Det er mulig vi blir sendt hjem så vi rekker OKs buldrecup, men kan ikke love noe. Så prøver vi Font igjen til mandag.

Håper vi ses igjen dere.

Hilsener fra Krasnoyarsk